En hyllest til den nordiske naturen

For lenge siden bodde det en nysgjerrig mus under jorden med familien sin. Hennes største ønske var å utforske verden på egen hånd. Hun spurte familien hva de tenkte om dette.

«Katten vil fange deg», sa broren.
«Reven vil fange deg», sa faren.
«Fuglen vil fange deg», sa moren.

Men så kom bestemor mus ut av soverommet. Den gamle musen pekte med stokken sin og sa:
«Hun vil aldri lære å unnslippe skogens farlige dyr hvis vi ikke lar henne gå! Vi må stole på at vi har oppdratt henne godt.»

Og med disse ordene lot de den nysgjerrige musen gå. Det sies at hun ble den klokeste musen av alle fordi hun alltid stolte på sine evner til å overvinne livets hindringer.

Det var en gang en liten eikenøtt som var mye mindre enn andre eikenøtter, men med større drømmer. Eikenøtten drømte om å bli et høyt og mektig eiketre.

De andre eikenøttene lo av den lille eikenøtten og sa:
«Lille eikenøtt, det kommer aldri til å skje.»

En dag kom det et vennlig ekorn forbi og bestemte seg for å hjelpe eikenøtten. Ekornet gravde et hull og begravde den lille eikenøtten i håp om at den snart ville spire. Tiden gikk, men ingenting skjedde.

Men så, en varm vårdag, spiret eikenøtten og vokste til et imponerende eiketre. Det ga nå ly til insekter og dyr og skygge til forbipasserende. Snart bar treet selv små eikenøtter. Det var det lykkeligste treet i verden.

Det var en gang en liten spurv. Hun lå ofte trygt og godt i reiret sitt og så beundrende på alle de raske dyrene som løp på kryss og tvers i skogbunnen.

Selv om hun fortsatt bare var en liten fugleunge, var den lille spurven full av nysgjerrighet og livsglede, og hun drømte om en dag å kunne løpe like raskt som hjorten, ekornet eller kanskje til og med haren. I et øyeblikks uoppmerksomhet falt spurven ut av reiret. Hele livet hadde hun drømt om fart. Men et fritt fall i tynn luft var altfor raskt.

Bump! Den lille spurven traff bakken. Fortumlet etter fallet så hun at hun hadde skadet beina sine. «Å nei, nå kommer jeg aldri til å kunne løpe like raskt som de andre dyrene i skogen», gråt spurven.
I all sin ulykkelighet kikket hun opp mot himmelen og så en stor fugleflokk som fløy høyt over trekronene. Hun flakset litt forsiktig med vingene og fløy av sted. Beina hennes gjorde fortsatt vondt da hun raskere og raskere fløy forbi både hjorten og ekornet – og til slutt haren.

Det var en deilig varm sommerdag for lenge siden på blomsterenga ute på landet. En helt perfekt dag i kurvens lykkelige liv – tid for piknik med alle barna i landsbyen. Kurven elsket å føle skogens urørte natur. Ja, faktisk elsket han å være en piknikkurv. Og selv om han nå var gammel og hadde slitte håndtak som gav ham store smerter, følte han seg fortsatt veldig stolt da han ble betrodd hele herligheten av drikke, nybakt brød, hjemmelaget spekepølse og de deiligste kaker.

Knekk! Et ødelagt håndtak og han ble kastet inn i buskene. Sommeren gikk og vinteren kom – kurven lå bare på bakken og frøs.
Etter lang tid ble han funnet og hentet av en gammel kone som var ute og plukket ved. Hun reparerte raskt håndtaket. Litt vask og tørking. Og så var kurven klar til å nyte alderdommen ved peisen i den gamle damens varme og koselige hytte i skogen. Og hver dag da kurven ble pakket med ved, nøt han nå mer enn noensinne å føle skogens urørte natur, som han elsket så høyt.

På en iskald høstdag for lenge siden herjet en voldsom storm gjennom skogen og rev alle bladene av trærne. Nesten alle. Det lille eikeløvet øverst oppe i det største treet i skogen ble sittende igjen.

Helt alene satt det og frøs, mens de andre bladene lå trygt og varmt på bakken og dannet de vakreste bildene på skogbunnen. 'Om jeg bare kunne slippe fri og falle ned snart', bønnfalt det.

Vinteren gikk. Det lille eikeløvet hadde nesten gitt opp all håp om å komme ned fra treet, da en lett sønnavind på den vakreste vårdagen løsnet det. Eikeløvet dalte og dalte, og akkurat i det det tenkte, 'Nå blir jeg endelig en del av de vakreste bildene på skogbunnen', kom en liten jente syklende nedover skogsstien. I stedet for å lande på bakken, havnet eikeløvet i jentas sykkelkurv. Jenta ble øyeblikkelig betatt av det vakre kobberfargede eikeløvet – det hadde en mye varmere glød enn alle de andre bladene i skogen.

Hun tok det med hjem, tørket det og satte det i en fin ramme. Og det er helt sikkert at det lille eikeløvet ble det vakreste bildet på den lille jentas vegg, hvor det satt trygt fra storm og kulde i mange år fremover.

Det var en gang en fortapt sjel som, full av ulykkelig kjærlighet, hadde skåret et hjerte inn i den kraftige barken på en gammel eik dypt inne i skogen.

Tross sin smertefulle opprinnelse banket det lille hjertet av glede og vennlighet, og alle skogens dyr elsket å komme på besøk. For hjertet i eiketreet var noe helt spesielt. Det kunne føle sorgen i ensomme sjeler. Og når det åpnet seg og begynte å slå sterkere, følte de besøkende seg umiddelbart bedre.

Tiden gikk, og flere triste sjeler passerte forbi. Hver gang åpnet det lille hjertet seg og fylte dem med kjærlighet og trøst. Men en dag begynte hjertet å føle seg tomt og svakt.

En klok gammel ugle fløy ned til hjertet og sa: "Selv om en historie starter ulykkelig, kan den likevel ende lykkelig. Å gi kjærlighet er vakkert, som du allerede vet. Men du må også huske å få kjærlighet fra andre - og å elske deg selv. Bare slik kan du gi ekte kjærlighet videre."

Det lille hjertet banket nå enda kraftigere enn før og kunne nå gi enda mer kjærlighet til alle, fordi det husket å fylle seg selv med kjærlighet også.